Usømmelig Gangsta-rap

Jeg er litt hyklersk. Jeg hører på sanger som fremmer moral jeg ikke aksepterer eller står for. Jeg mener ikke overfladisk pop, for det har jeg aldri likt. Jeg snakker om rap, som av og til inneholder sterkt kvinnenedsettende ord, og snakk om at man skal hevne seg, banke opp – og til og med drepe. Homofobi er heller ikke helt uvanlig i slike tekster.

Så hvorfor hører jeg på det? Jo, jeg har vokst opp med rap, men noen raptekster er faktisk intelligente og gripende, noe jeg kommer tilbake til.  Da jeg var fjorten var Eminem på topp, og han introduserte meg – og millioner av hvite ungdommer verden over – for West Coast-rapperne Dr.Dre, Snoop Dogg, Nate dogg og Xzibit. Etterhvert trakk jeg også til meg flere andre rappere, som DMX og Kanye West, inkludert nordiske rappere som Petter, Warlocks og Fattaru.

Rap ble til i USAs ghettoer, for at ungdommen skulle ha noe bedre enn å slåss, bryte loven og ellers drive dank. Likevel handler mye av tekstene nettopp om det man skulle rømme fra, ofte i et positivt lys. Man dyrker det som trykker en ned – merkelig nok. Dette har mye å gjøre med at sjangeren “gangsta-rap” ble introdusert på 80-tallet fra artister som Ice T og Niggas With Attitudes. På 90-tallet ble det ytterligere popularisert, ja nærmest kommersialisert, med artister som Tupac og Notorius B.I.G.

Flere rappere vil selvsagt innvende med at de ikke mener bokstavelig mye av det de sier, men hvorfor skal man stole på noe som helst av det de sier i tekstene sine da? Å bare sette merkelappen “overdreven poesi” på det blir litt for banalt og enkelt.

Det er trist når rap blir brukt til å fremme ghettoen. De rapperne som virkelig har noe fornuftig å si – og som i mine ører er de ekte rapperne – er de som formidler sunne verdier men også viser skyggesidene i tilværelsen.  Når de da klarer det kunststykket å komme med slike sanger, og på samme tid portrettere seg selv som en gangster, da er de dessverre ikke helt troverdige. Tupac viste begge disse sidene. Det er bare å høre på “Changes” eller “Brendas got a baby”, og sammenligne dem med låter som “2 of Amerikaz most wanted” og “Toss It up”.

Saken er at skal man finne en rapper med bare sunne tekster, må man høre på kristne rappere som Lecrae, Da Truth, The Ambassador, Cross Movement og Gospel Gangstaz (joda navnet er snodig). Men de kristne rapperne er få, og ikke alle som liker sunn rap er kristne.  Dessuten er det slik at sint rap for min del er veldig givende å ha når jeg skal trene. Det hjelper å være sint når man trener vekter. Testosteronet øker.

Så er gangstarap generelt sett etisk forsvarlig? Tja, egentlig ikke utenom når man trene.  Mye av det er barnslig, og det bunner dessverre i en  del av afro-amerikansk kultur der menn velger å fortsette å være fjortiser. De dyrker volden verbalt, de dyrker barnslighet, og de sier også rett ut at deres hovedmål er penger og masse damer.

Jeg kunne blitt svært selektiv, og kun hørt på musikk som harmonerte med verdiene mine. Men jeg frykter dessverre at det hadde blitt en mer kjedelig tilværelse, for en rap-elsker som meg. Og selvsagt finnes det mye bra innholdsrike låter, fra Eminem, DMX, Kanye West, Tupac og andre. Gullkorn finnes i ørkenen, for all del.

Så jeg tror jeg hykler videre litt til. Og når jeg føler for å le litt av gangsta-rapen, setter jeg på denne her: